I likhet med Al Gore sin dystre spådom om at verdens undergang nærmet seg, har det siden slutten av forrige periode blitt snakket «kaldt» om klimaet i Ullensaker-politikken. Dvs at noen kan hevde vi snart er halvveis i en Gore-periode. – Riktignok fortsatt uten kollaps også her, men med hjelp av meningsbærere som til stadighet river av de samme plastrene, sakte for å være sikker på å kjenne smerten…
Når de politiske blokkene forteller omverdenene om sine uenigheter om enkeltsaker og retningsvalg, samtidig som man påpeker hva man mener er feil med motpartens argumenter og påstander; - er det da klimakatastrofe, hver gang? Nærmer kommunens undergang seg drastisk raskere? Og er det sånn at det er vi som folkevalgte som trekker frem denne klima- og miljøutfordringen?
Eller har det blitt slik at det faktisk er de utenforstående blant meningspolitiet på facebookdemokratiet som gjentagende drar spørsmål og påstander om dette ut av hatten – og gnager som kaninen gjør på sin gulrot?
Når jeg beveger meg rundt i det politiske landskapet i Ullensaker og slår av en prat med politiske kolleger føler jeg ikke at grunnen er så varm jeg brenner meg, men det er kanskje litt mer at man kjenner isen er i ferd med å smelte – og det er da positivt i denne sammenheng?
Jeg har derfor den siste tiden tatt meg selv i å tenke følgende;
Er enkelte selvutnevnte meningsbærere blant facebookdemokratiets masser, og andre medier, mer opphengt i de negative detaljene enn de positive trendene?
Litt som dokumentaren «En ubehagelig sannhet» som ikke bare inneholdt faktafeil og alarmerende påstander for å tiltrekke seg oppmerksomhet, men som også ble omtalt som «en film som gjør deg klokere», samtidig som den havnet i retten for å inneholde faktafeil og overdrivelser om tingenes tilstand og fremtidige utsikter. Noen vil nok kunne hevde at bare et budskap gjentas ofte nok - så blir det en etablert sannhet.
Så er spørsmålet: Er «klima- og miljøkatastrofen» i Ullensakerpolitikken blitt en gulrot som gir næring til de som lever av å skrive, så du og jeg klikker oss inn for å lese og delta i ordskiftet, eller er det slik at vi som aner lys i andre enden av tunnelen egentlig bare blir blendet av det positive som skjer på tvers av partigruppene iblant mens noen få miljøverstinger overskygger det positive rampelyset?
Nå skal jeg ikke benekte at debatten tidvis har vært krevende, og den har blitt spissere med tiden, men samtidig når jeg starter å spinne nedover "memorylane" så finner jeg faktisk at starten på dette fenomenet startet helt tilbake til valgkampen i 2015 samtidig med stor utskifting av mange erfarne folkevalgte.
Da skjedde det samtidig et skifte i retorikken fra daværende opposisjon, med det som følge at ordskiftet som ble sendt i retur ikke akkurat var av typen myke frisbeer men mer tilnærmet solide boomeranger fra slettene «down-under».
Miljøet hardnet stadig til og endret samtidig fokus fra å diskutere fakta i sak til synsing, personkarakteristikker, dystre spådommer og maling i mørke farger av hva som var i vente fremover - helt til det kulminerte med et skiftet etter valget i 2019. – Refleksjon bør være et av flere resultat av akkurat dette.
Det betyr jo også etter nærmere ettertanke at våre klimautfordringer faktisk kan dokumenteres å være menneskapte, over en lengre tidsperiode. Men samtidig er det ikke for sent å legge om kursen, vise for omverden at vi på begge sider av bordet er opptatt av vår lokale «klima- og miljøutfordring», uten å prøve å male et kunstig og rosenrødt bilde kun for å imøtegå «De ubehagelige sannheter» som det iblant oppleves at presse og meningsbærere i sosiale medier målbærer.
Nei, gjør ikke som strutsen, men løft på hodet og stikk finger`n i jorda, og som Obama sa i sin avskjedstale; Vi står og faller som ett!
Ståle Lien Hansen
Gruppeleder Ullensaker FrP